En lærer med ADHD-diagnose jobbet i en 50 % stilling og ønsket betalt permisjon for å delta på et ADHD-kurs én dag i uken i ni uker. Formålet med kurset var å gi ham bedre forståelse av hvordan ADHD påvirket ham, og verktøy for å håndtere den nye diagnosen.
Virksomheten avslo forespørselen. I stedet ble han tilbudt ulønnet permisjon eller tilpasning av arbeidstiden slik at han kunne delta på kurset, ettersom han jobbet deltid.
Diskrimineringsnemnda fant at tilgang til å delta på kurset var en del av tilretteleggingsplikten. Samtidig var det ikke diskriminering å nekte betalt permisjon.
Som en del av vurderingen tok nemnda ikke stilling til den underliggende permisjonspolitikken. I stedet la nemnda vekt på at medarbeideren hadde fått tilbud om egnede og rimelige alternativer slik at han kunne delta på kurset. Det var tilstrekkelig til å anse at virksomheten hadde oppfylt sin plikt til å tilrettelegge for ham.
iuno mener
ADHD kan være en funksjonsnedsettelse som utløser plikt til rimelig tilrettelegging. Tilretteleggingsplikten er likevel ikke ubegrenset og må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Eksempler på tilrettelegging kan være redusert arbeidstid, funksjonsassistent eller tolk, men denne saken viser at virksomheten også kan foreslå alternative løsninger.
iuno anbefaler at virksomheter håndterer forespørsler om tilrettelegging i åpen dialog og i samarbeid med medarbeideren. Målet er at medarbeideren skal fungere godt i arbeid. Ved behov kan eksterne aktører, som NAV, involveres. Manglende oppfyllelse av tilretteleggingsplikten kan bli kostbart, da det raskt kan utløse diskrimineringssaker.
[Diskrimineringsnemndas avgjørelse av 16. januar 2024 i sak 2022/1252]